Kvinne
Halskæder til kvinder fra smykkesmedjen.
➡ ♥♥♥ Link: Halssmykker til kvinner
➡ ♥♥♥ Link: https://dating18plus.ru/Robin1991
Mens sølv og gull passer de aller fleste kan det være vanskelig å orientere seg i smykke- og fargejungelen ellers. Bestill ditt halskjede allerede i dag og nyt godt av de mange stylingmulighetene som et halskjede gir.
I 1950-årene vant norske emaljesmykker anerkjennelse ved internasjonale utstillinger. I og med disse små bukettene ikke har tilgang til vann, pleier man å velge blomster eller blader som har god holdbarhet, som liljer, sjasmin, kala eller roser. Det sies at øynene er vinduet til sjelen. Halskæden er nemlig både en udtryk for udsmykning og personlighed.
Handlekurv - Til en lang selskapskjole er det fint med et halssmykke med , og kanskje et par øreringer i samme serie. Det rette halskjedet kan opphøye en hel look — uansett om du ønsker å oppgradere eller nedgradere looken din.
Begrenset gjenbruk Smykker, betegnelse på kostbarheter, juveler smykker med innfattede edelstener og gullsmedarbeider, båret av kvinner og menn siden forhistorisk tid som pryd, amuletter, rangsbetegnelser og symboler ved seremonier. Smykkenes art, bruk og betydning har vekslet med de forskjellige kulturer. Maling og tatovering av kroppen, sammen med bruk av fuglefjær, dyretenner, bein og så videre antas å være den eldste form for utsmykning og stod sannsynligvis i forbindelse med magiske ritualer. Fra er funnet smykker av benperler, dyretenner, muslingskall, steiner og lignende. Sammen med sminke spilte smykker en stor rolle i de og egyptiske kulturer. Et par tusen år f. Armringen var en av de første smykketyper. I Egypt ble det vanligvis brukt fire armringer — to på hver arm, én ved håndleddet og én over albuen. Også i gresk og romersk tid hørte armringen til de mest populære smykketyper. Eldre østasiatisk smykkekunst I og oppstod bruken av smykker relativt sent. Den viktigste smykketypen var hodesmykket. Et særpreg for kinesisk og japansk smykkekunst er bruken av , som har vært betegnet som Østens «edelsten». Den finnes i mange fargenyanser og kan brukes som glatte eller utskårne perler i kjeder eller som utskårne ornamenter i smykker, gjerne kombinert med andre materialer. Eldre europeisk smykkekunst Først meds høytstående metallkultur ble det utviklet en smykkekunst i egentlig forstand i Norden, med rikt differensierte former i , bronse og , og tekstilkunstens utvikling førte til en rikere draktskikk med utstrakt bruk av draktsmykker. Kragelignende, halvmåneformede halssmykker av gull såkalt lunulae, av søreuropeisk opprinnelse , hals-, arm- og fingerringer av gulltråd og pannebånd av gullblikk var viktige smykkeformer i eldre bronsealder. Senere funn viser mangeradede halskrager, store hals- og armringer, beltekroker og belteplater av bronse, hengesmykker av bronse, gull ogperler, mens vridde halsringer var typiske for bronsealderens slutt. Under keltisk og romersk i Norden finner vi mange varianter av den kjente -form, foruten nåler, spenner, hekter og så videre i gull, sølv og bronse, mens England og Frankrike samtidig hadde en rik smykkekunst, blant annet i. Kjeder av romerske glassperler og nordeuropeisk rav, store brosjer og hengesmykker av sølv med rik ornamentikk, armringer og beltesmykker av bronse, gull og sølv ble brukt fra 700—800-tallet i Norden. Mens smykkekunsten i Hellas ca. Europas har gjennom tidene vært preget av de kostbare materialer som periodevis har kommet fra Orienten og Afrika. Gullsmedkunsten og smykkene i Roma var preget av tilgangen på edelstener og metaller, og Plinius forteller om romernes rike smykkeutstyr; hårnåler og i høyt oppsatte frisyrer, ringer på alle fingrene, utskårne edelstener, glassmykker, og perler. Draktsmykkene ble stadig mer praktfulle, en utvikling som kulminerte med tids juvelbesatte drakter av rike og smykkeprakt. Under store deler av middelalderen stod kunstindustrien i kirkens tjeneste, og altertavler, relikvieskrin, helgenfigurer og geistlighetens drakter ble besatt med edelstener og smykker som korstogsridderne hjemførte. Kirkens hellige kar ble utformet som smykker, i gull og sølv, med emalje og edelstener. Praktbelter, hekter, brosjer og kjeder var vanlig brukt, ved siden av tallrike smykker av karakter, , krusifikser og gjemmer i edle metaller, glass og edelstener. Renessansen Gullsmedkunsten blomstret under , og Europa hentet sitt smykkemateriale fra India og på 1400-, 1500- og 1600-tallet. Spanierne brakte sølv, gull og edelstener smaragder fra Sør-Amerika. Drikkekar, skåler og fat av utskårne edelstener med innfatning i rikt metallarbeid og emalje må også regnes til smykkekunsten, og tiden er med rette kalt «juvelalderen». Barokk, rokokko og nyklassisisme Under ble smykker mer sparsomt anvendt, og fra slutten av 1600-tallet og gjennom mesteparten av 1700-tallet var nåler, knapper, skospenner og fingerringer vanlige smykker i forbindelse med mannsdrakten. Disse smykketyper fikk under tiden en spinkel utforming, oftest i gjennombrutt gullarbeid med emalje og edelstener, i form av blomster, blad, fjær og så videre. Sølvsmykker besatt med og glass ble ofte brukt. I 1769 dannet produsentene av billige motesmykker en egen organisasjon i Paris; blant deres mest populære produkter var perleimitasjoner og sølvsmykker besatt med fasettslipt glass. Edelstener fra India og diamanter fra Afrika ble importert i store mengder, og den økende levestandard skapte et stort behov for smykker. Empiretidens smykkesett, diademer, halskjeder og armbånd av antikke eller imiterte gemmer ble i begynnelsen av 1800-tallet avløst av de store «parurer»: diademer, halskjeder, armbånd, brosjer, beltespenner og så videre utført en suite, det vil si i samme form og materialer. Store smykkeformer, besatt med fargerike edelstener, var mote ca. Motesmykker i billigere materiale spilte en stadig større rolle, deres utforming fulgte klesdrakten fra sesong til sesong. Fra 1890-årene frem til i dag har relativt små smykkeformer med fargeløse eller bleke edelstener særlig diamanter vært mest brukt i kostbart juvelérarbeid primary jewellery. Motesmykker eller similismykker secondary jewellery er enten imitasjoner av ekte smykker i billige materialer, eller egentlige motesmykker med tilknytning til den aktuelle draktmote, ofte store og fargerike former, utført i for eksempel messing, kobber, tinn, tre, glass, plast og så videre. I 1950-årene vant norske emaljesmykker anerkjennelse ved internasjonale utstillinger. Fra 1960- og 1970-årene har utviklingen gått i retning av at smykkene har fått en stadig mer skulptural utforming. Fra slutten av 1970-årene utviklet smykkekunsten seg i helt nye retninger. Alternative materialer ble tatt i bruk, som for eksempel plast, gummi, stål og aluminium. Likeledes ble romfartsmetallene og tatt i bruk. Det ble også satt spørsmålstegn ved de tradisjonelle brukssmykkene. De mest ekstreme dekket hele kroppen og fikk navnet kroppssmykker. Inspirasjonen fra kroppsdekor hos primitive kulturer var tydelig. Dette var et internasjonalt fenomen der norske kunsthåndverkere tok aktivt del. Mot slutten av 1980-årene kunne vi igjen se en fornyet interesse for edle metaller. Denne tendensen har forsterket seg fra 1990-årene. Med to millioner brukere i måneden og 300 000 leste artikler hver dag er leksikonet Norges største nettsted for forskningsformidling.